Lille Rødhette ville med kaker og smør
gjennom skogen til bestemor gå,
og så møtte hun ulven; han stanser og spør
hvor hun skal hen, og sier som så;

 

«Å til bestemor du. Henne kjenner jeg litt,
jeg vil bli med til bestemors hjem.
Vi vil gå hver vår vei,» sier ulven så blidt,
«skal vi se hvem som først kommer frem.»

Lille Rødhette vandrer i villene skog,
hun fant blomster og deilige bær.
Å, men ulven den skøyer, han snarveien tok,
straks ved bestemors hytte han er.

Ulven banker på døra, gjør stemmen så fin;
«Kjære bestemor, lukk opp for meg.
Det er Rødhette, ser du, med kaker til deg,
kjære bestemor, lukk opp for meg!»

Og hun åpnet, men ulven han straks henne åt,
og tok kappen og brillene på,
og før Rødhette enda til døra var nått,
under teppet i senga han lå.

«Å, men bestemor,» sa hun, «du stirrer så stort,
og din munn er så stygg og så fæl!»
«Ja, dess bedre,» sa ulven og reiste seg fort,
«kan jeg se deg og sluke deg hel.»

Ja, men tenk du, så kom det en jeger forbi;
han skjøt ulven i selvsamme stund,
og han sprettet opp maven, og så ble de fri.
– Det var gruelig heldig igrunn.

Tekst: Margrethe Munthe