Mors lille Ole i skogen gikk,
roser på kinnet og solskinn i blikk.
Leppene små er av blåbær blitt blå:
Bare jeg slapp her så ensom å gå

Brummelibrum! Hvem kommer der?
Buskene knaker, en hund det nok er
Pelsen er lodden, men Ole blir glad.
En kamerat, det var bra! Å, go`dag!

Klapper så bjørnen med hender små,
rekker fram kurven: vil du smake på?
Bjørnen, han sluker nå alt det som er
«Hør du, jeg tror nok du liker slike bær.

Mor kom og så dem, å du som hun skrek
Bjørnen ble redd og forsvant som en strek
Å, hvorfor skremte du unna min venn?
Å, kjære mor, be ham komme igjen!